"Ørlandets svarte Hannah", "Billedvevens trollkvinne", "Den hellige hulder", "Vevkunstens Michelangelo." Den norsk-svenske billedveversken Hannah Ryggen fikk mange tilnavn. Småskolelærerinnen fra Malmø i Sverige var født Hannah Josefina Maria Jönsson, og nærte fra barnsben av en sterk lidenskap for kunstens verden. Denne lidenskapen fant sitt uttrykk på Ørlandet og slo ut i full blomst i hennes nyskapende tekstilkunst, eller som hun formulerte det selv: "Jeg ble kasta opp på Ørlandets strand, och där begynte jeg väva." 

Det var kjærligheten som brakte Hannah til Ørlandet. Under en studietur til Tyskland i 1922 møtte hun maleren Hans Ryggen fra Ørlandet på et hotell i Dresden. I løpet av to år var de to gift, foreldre til datteren Mona og bosatt på småbruket Ryggen Ytre på Ørlandet. Der ute i "Stugan", uten elektrisitet og lys, malte Hans mens Hannah vevde sine monumentale billedtepper, som i moderne kunsthistorie mangler sidestykke.

Hva slags kunstner var Hannah Ryggen? Om seg selv sa hun: "Jeg är malar, ikke väverske. En malar som ikke bruker pensel men redskapet är väven." Som håndverker var hun veverske, men som kunstner så hun seg selv som maler. Mange tekstilkunstnere startet fra 1800-tallet av sitt kunstneriske virke som malere, men fant nye muligheter i tekstilmediet og deres fortolkning av gamle tekstil- og håndverkstradisjoner. Denne tendensen ser vi også hos Hannah Ryggen i hennes interesse for eldre håndverkstradisjoner som for eksempel koptisk og flamsk vev. Samtidig har hennes tepper svært mange likheter med det moderne maleriet, spesielt i dyrkelsen av den todimensjonale flaten og i hennes fargeforståelse.

For Hannah var det vel så viktig å finne de rette fargene som det var å veve: "Å farge garn kan jeg ikke betro til noen andre enn meg selv. Når jeg farger är världen min. Jeg vet hvor hver fargeflekk her stammer fra." Resultatet ble et unikt fargespekter, med hennes karakteristiske potteblå som den mest særegne.

Det viktigste for Hannah Ryggen var nok likevel innholdet i teppene. Hun hadde nesten alltid et konkret budskap hun ville formidle, enten det var antifascistiske advarsler om ondskapen det tredje riket representerte eller kvinners mangel på grunnleggende rettigheter. Denne sosiale motivasjonen var avgjørende for Hannah Ryggen, og plasserer henne i en tradisjon for engasjert kunst som har sin opprinnelse i den franske revolusjonen. I hennes kunstproduksjon står tepper som "Synderinnen", "Etiopia", "Drømmedød", "Lise Lotte Herman", "La hora se aproxima", "Gru", "Freihet", "6.oktober 1942" og "Grini" i særstilling. Disse vitner om en kunstner som nektet å tie om de overgrep hun var vitne til i sin samtid. I dag regnes billedveversken som en av de viktigste norske kunstnere fra det tyvende århundret.

Hannah Ryggen-senteret på Ørland kultursenter markerer på mange måter en kunstners hjemkomst. Her formidles i dag billedveverskens liv og kunst gjennom faste og skiftende utstillinger. Senteret er derfor et sted man stadig kan komme tilbake til, enten for å la seg bevege av et nytt teppe, eller for å gjenoppleve et av Hannah Ryggens tidløse arbeider.